Barcelona

Som de fleste garantert har fått med seg, håper jeg i det minste, så har det vært nok et terrorangrep for noen dager siden. Det i seg selv er helt forferdelig! Det har dessverre skjedd flere steder den siste tiden, de siste årene, men det er først denne gangen at jeg virkelig følte det på meg. Jeg var jo i Barcelona for noen uker siden. Og jeg har vært i denne byen før, mange ganger. Derfor føler jeg det helt annerledes nå enn da det var i for eksempel Manchester, selv om det naturligvis er like fælt. Men denne gangen var det altså i Barcelona, en by jeg har tilbrakt tid i gjennom mange år. Jeg føler nesten er nærhet til denne vakre byen. Og derfor føles dette så nært, så sårt og uvirkelig.

Rett før vi dro til Barcelona i juni sa jeg til Johan at jeg var litt redd. “Hva om det er noen som kjører inn i en folkemengde her og?” Jeg nevnte til og med at La Rambla hadde vært det perfekte stedet for terrorister, fordi det alltid er så fullt. Venninner, mamma og Johan sa at jeg ikke skulle være nervøs. Fordi selv om Barcelona er en storby måtte det ikke skje der! Det var visst veldig lite sannsynlig. Da vi gikk i gatene sa jeg til Johan “Hvis en varebil kommer kjørende bak oss nå, tror du vi rekker å løpe til siden? Og hvorfor løper man ikke bare til siden når man ser den?”, vi diskuterte hvordan dette hadde blitt og hvor vanskelig det ville vært å gjøre det når man har panikk. Alt dette tenkte jeg så mye på både før, under og etter reisen vår til denne byen. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg tok feil av tiden. Selv om jeg gjerne… selv om alle gjerne skulle vært foruten. Jeg ble oppriktig lei meg, på en helt annen måte enn ved tidligere terrorangrep, på grunn av dette. Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men jeg måtte bare skrive ned noen tanker og ord. Jeg sender varme tanker og følelser ned til Barcelona og til alle som er berørt av dette. Ta vare på hverandre!