Tvangskos i nytt hjem?

Hei! Håper du har hatt en fin start på den nye uken. Uke 5, allerede. Jeg teller ned ukene til uke 7, for det er siste uke før vinterf….avspasering, som vi lærere er så heldige å ha. Men denne uken blir en bra uke, jeg kan føle det på meg. Nå er mandagen over allerede, på jobbfronten i hvert fall. I morgen skal jeg tilbake på dansing, og til helgen har jeg faktisk planer. Og ikke hvilke som helst planer, for jeg skal nemlig feire bursdagen til Stina! Et av de største høydepunktene i vinterhalvåret. Jeg gleder meg så mye! Jeg pleier jo å være med litt på forberedelsene til festene hennes også, og det elsker jeg. Gleder meg masse til å pynte opp, og ikke minst til å feire hennes 26 år. Gamle dama. Haha. 

Og ikke nok med dette, dere! Etter jobb i dag dro vi nemlig rett på visning. En svært lovende visning faktisk. Boligen hadde vel egentlig så å si alt vi ville ha, og litt til… Dessverre ligger den litt usentralt. Det er veldig synd at det er det som avgjør det hele. Men beliggenheten er jo viktigst, og det får vi høre hele tiden. Altså beliggenheten i seg selv var egentlig ganske bra, med bra solforhold, familievennlig (eller katte-vennlig i vårt tilfelle), koselig, og derfor er det så kjipt å føle at det fortsatt er litt langt unna byen, og havet, og sånt vi setter pris på å kanskje komme litt nærmere. Men da var i hvert fall første visning i 2019 unnagjort, så håper jeg vi faller pladask for en bolig snart! Jeg vil så gjerne flytte snart, og gleder meg så mye til å gi tvangskos til Leo-pus i et nytt hjem snart. Neida, han elsker kos. Men ut i fra bildene å dømme så er han en smule skeptisk, heldigvis er det nok mer på grunn av at jeg absolutt skulle ta bilder samtidig. Han vil ha min fulle oppmerksomhet. 

Aldri for gammel tydeligvis

Men så sitter jeg her da… 23 år gammel, og savner dansinga så sykt mye. Det er vanlig å pensjonere seg som freestyle-danser når man er rundt 18-20, rett og slett fordi det tar mye tid, og det er veldig hardt for kroppen. Dessuten bør man være litt lett på foten for å få det til, haha. 

Den hvite drakten var den siste jeg hadde. Designet selv og sydd av Pink Fish. Savner den skikkelig. Bildene til høyre er fra 2012, 2009 (!!), og 2013. Dette er jo bare noen av draktene jeg hadde.

4,5 år har det gått siden jeg sluttet på noe av det som ga meg mest glede i livet! Nå har det virkelige voksenlivet begynt med jobb, samboer og alt det som følger med. Jeg trodde at fritid var noe jeg skulle få mindre av. Men tverdt i mot. Jeg har mye fritid på kveldene, og har savnet å gjøre noe for meg selv. Jeg har savnet å ha en dag i uken jeg virkelig gleder meg til. I tillegg er jeg så lei av å trene styrke på EVO. Det er jo ikke det jeg liker. Jeg begynte å leke litt med tanken på å starte med noe dans igjen. Egentlig ikke freestyle, men kanskje noe som egnet seg bedre for en “avdanket” og “gammel” freestyledanser som meg. Ragne, som eier Ragnes danseskole her i Sandefjord, mente noe helt annet. Hun ba meg derfor komme innom for å prøve en time med freestyle slow igjen, og se om jeg likte det. Vel long story short; jeg elsket det! Det var så gøy, så slitsomt og så hardt. Men herlighet som jeg elsket å være litt tilbake. 

Så hver tirsdag frem til sommeren skal jeg nå danse freestyle slow igjen, og det blir så gøy. Jeg har nå vært på to treninger, og gleder meg allerede til neste. Det blir naturligvis på et veldig hobby-nivå, og jeg har ikke tenkt til å konkurrere. De mener så klart der at jeg ikke er for gammel, fordi 23 år er jo egentlig ingen ting. Men i forhold til nivå og alder på de som faktisk holder på fortsatt, så føler jeg meg for gammel. Det ville rett og slett føltes litt rart. Trening holder i massevis for nå, og en dag i uken er et veldig fint nivå å være på. Jeg trener jo andre ting de andre dagene. 

I’m back bitches dancers!

 

Hjemme

Jeg liker vel egentlig det som er inn akkurat nå, noe alle gjør egentlig. Vi er jo litt sauer vi mennesker, som følger det flokken gjør liksom. Veloursofa, rette linjer, deco blue på veggene, og store runde speil. Men jeg liker også det koselige, runde, mørkere farger og en lunere følelse. Jeg håper jeg får til en blanding av disse to. Jeg kommer nok aldri til å male et helt rom i sort, men jeg liker heller ikke helt hvite vegger over alt. Noe jeg virkelig elsker i et hjem er trapp. Jeg vil ha en hvit trapp som går i to vinkler. Mange spør hvorfor, og det kan jeg nesten ikke svare på. Men det er vel noe ekstra med trapp, og boligen ser med en gang litt mer eksklusiv ut. Det er jo nesten som et ekstra møbel, som pynter veldig opp. Når det kommer til kjøkken vil jeg IKKE ha det topp moderne med høyglans fronter og døren uten håndtak. Et romantisk kjøkken som på det første bildet er perfekt i mine øyne, selv om det er kjedelig å vaske mellom linjene. Katten er også viktig, ikke interiørmessig, men i hjemmet. 

Vi har lett etter vårt nye hjem nå i snart et halvt år. jeg hadde ingen aning om at det kunne være så vanskelig, og ta sånn tid. Jeg hadde jo helt på ekte troen om å  få flyttet inn i ny bolig til jul, haha. Jul i 2018 altså. Nå tenker jeg vel heller at det kanskje blir før jul 2019. Neida. Jeg håper vel egentlig på å være inne i ny bolig til sommeren, og gjerne til påsken allerede… Men der begynner tiden å renne litt ut også. Fordi det ligger jo ikke noe ute. Drømme kan jeg alltids, men jeg begynner å bli utålmodig. Eller vi da. 

Strolling in SOHO

 

Jeg har virkelig ikke hatt tid til å skrive noe her mens jeg har vært i NYC. Og jeg har vel egentlig ikke hatt lyst heller, fordi jeg vil nyte hvert sekund! Å nyte hvert sekund har jeg også fått til. Jeg kunne ikke rukket så mye mer, og drar derfor hjem i dag med en god følelse. Det blir trist, fordi dette har vært en utrolig kul reise. Men igjen da så savner jeg litt mindre mas utenfor soverommet, og en del sunnere mat på bordet. I tillegg venter nye eventyr hjemme i Norge! First up er Stavernfestivalen, noe som blir helt sykt. Men før det; maaange timer med reise hjem. Flere bilder fra New York kommer etter hvert.

Party in the USA

Originalinnlegget ble skrevet, ja naturligvis 5/7, altså dagen etter dagen, og det lød slik som dette: “Heiii! Jeg skriver fra USA, og jeg har det supert… og litt stressende. Derav veldig sent innlegg. Jeg kom jo frem 3. Juli, men har rett og slett hatt et så fullstappet program at å skrive noen ord her har det ikke blitt tid til. I går var det party in the USA, med barbecue, fotballkamp, skumfinger (Seff), og så klart fyrverkeri! Det var ikke i nærheten av vår egen nasjonaldag, men gøy var det uansett. I dag (5. Juli) har det blitt litt shopping og en tur innom Walmart haha. Og nå er vi på vei til middag før countrydancing! Som jeg sa; fullstappet program!”

Et halvt år siden i dag ja. Jeg savner flere ting ved denne dagen. Akkurat når jeg ser på dette bildet vil jeg gråte over at jeg klippet av det håret der, men heldigvis vokser det snart ut igjen. Like vel er det jo et savn. Varmen er også noe jeg savner, til tross for at det nesten var uutholdelig da vi var der. 40 grader i høy luftfuktighet er virkelig ikke å anbefale, men jeg hadde valgt det fremfor det isete landskapet vi befinner oss i nå. Ferie er jo heller ikke helt feil, noe jeg hadde her. Tidenes sommerferie for å være helt ærlig, og USA-turen hadde mye å si for den biten. Ellers er det jo sol, brunfarge og å være på reise. Jeg gleder meg til å se hva 2018 bringer av eventyr!

For dere som ikke har lest bloggen min før har jo sikkert ikke sett, hørt eller lest noe om denne turen. Jeg har nemlig vært på tur til USA med familien til Johan. Vi var der i 10 dager, og rakk utrolig mye på denne tiden. Vi startet reisen i Dallas Texas, hvor fetteren til Johan bor, før vi dro videre til Washington DC, og deretter avsluttet turen i selveste New York City! Det hele var nesten litt surrealistisk, men herlighet så gøy. Jeg shoppet skuffende lite, men opplevde utrolig mye, spiste digg mat og svettet meg gjennom kjente gater jeg bare har sett på film før. Jeg håper å kunne dra tilbake hit og oppleve enda mer, med kanskje litt bedre tid, en annen gang. 

Årets tristeste dag

(Innlegget ble skrevet 30/11 på bloggen min hos nouw.)

For tre uker siden ble vi ringt av naboen. Ask hadde blitt påkjørt. Jeg har aldri følt en sånn sorg før, og det for en katt. Jeg har hatt katter i mange år, og mistet flere, men det var noe helt spesielt med Ask! Han var min første helt egne lille pus. Dagene etter var rare, og tomme. Den lille leiligheten føltes plutselig kjempestor. Og vi var enige i at det manglet noe her. Noe med fire poter. Så vi bestemte oss fort for å få en katt igjen. Og gjerne redde en fra dyrebeskyttelsen, så vi kunne føle at noe godt kom ut av tapet. Og det var riktig valg, selv om savnet etter Ask er stort fortsatt.

Lille Leo kom til oss en uke og en dag etter årets tristeste dag. Og han var livredd. Stakar. Vi hentet han i Porsgrunn hos Redd Dyra, og lurte en stund på om han var helt ødelagt. Han kom ikke ut av buret sitt, var ikke renslig, livredd for alt, og var absolutt ikke sosial. Noe vi var veldig vandt til at en katt var. Men nå, etter to uker her hjemme hos oss, legger han seg på fanget, koser, leker og snakker. Han har blitt en superpus, og jeg er så stolt over hva vi har fått til. Han er så kosete, søt, pen, og har tidenes mykeste pels og søteste rosa poter. Og herlighet så koselig det er med katt! Dette er kun etter to uker, gleder meg til å se hvordan han er om to uker til!

Nå når jeg poster dette her på blogg.no så har vi snart hatt han i to måneder. Han er litt redd for andre mennesker ennå. Men han er så trygg på oss, og elsker å sove i armene våres. Han er vår lille baby, med masse personlighet og kjærlighet. Jeg elsker han!